Historie fra Våren 2012

2. juledag 2010 oppdaget vi plutselig at den ene tibetanske spanielen vår, Iben, haltet. Vi skjønte at hun måtte ha skadet seg på en eller annen måte uten at vi helt visste hvordan. Alle hundene hadde herjet og kost seg ute i snøen. Antagelig har Iben enten glidd på glatten, tråkket forkjært eller noen har kommet borti henne i stor fart. Vi håpet at det skulle være en bagatell, at hun skulle komme seg fort, men dagene gikk uten synlig bedring. Tilslutt dro vi til dyrlegen med henne. Der ble Iben undersøkt. De tok også røntgenbilder av beggge skuldrene hennes. Pga at hun ikke var dopet ned da de tok bildene, fikk de ikke sett skadens omfang ordentlig, men de konstaterte at det ikke var brudd. Hun ble satt på smertestillende, og vi fikk beskjed om å holde henne mest mulig i ro.

Etter flere uker var det fremdeles ingen bedring. Det ble ny tur til dyrlegen som denne gangen ville undersøke henne grundigere. Iben ble dopet ned slik at de fikk tatt bedre bilder. Bildene viste at ene muskelen i høyre skulder virket mer utflytende /diffus sammenlignet med muskelen i venstre skulder. Dyrlegen mente også at det var forkalkninger i området over og under leddet. Stort klokere ble vi ikke. For å kunne se nærmere på muskelen, hvor skadet den egentlig var, kunne dyrlegen ta en kikkhullskirurgi. Det ble også diskutert andre alternativer, som opptrening. Vi følte vel at dyrlegen hellet til kirurgien, men sa også at vi måtte tenke på det og ta en avgjørelse.

Først bestemte vi oss for å ta den operasjonen. Vi følte at det ville være bortkastet å trene opp Iben dersom vi kanskje likevel måtte operere. Men tanken på at Iben ville bli satt kraftig tilbake var ikke god. Vi visste også at det å begynne å ‘fikle’ med ledd og muskler ikke alltid er så lurt, mange nye plager kan oppstå, og det tok vi ikke sjansen på. Så vi bestemte oss for å prøve svømming. Dyrlegen virket ikke mye optimistisk, men dette var vår avgjørelse. Vi fikk en henvisning til AquaDog, som er eneste trenings- og behandlingssenter for hund på Vestlandet.

Iben hadde mistet mye muskelmasse pga at hun hadde vært holdt i ro så lenge. Hos AquaDog begynte hun gradvis å bygge opp igjen disse musklene. Hun fikk både svømming og vibrasjonstrening. Vi så at hun var litt stiv og støl etter treningen, men det var helst i begynnelsen. Utenom treningene hos AquaDog kunne vi ta små turer med Iben, men hun skulle helst ikke gå i bratte nedoverbakker. Ei heller på asfalt, men det kunne vi ikke helt unngå. Det viktigste var at hun fikk bruke kroppen litt.

Ca 4 mnd etter skaden, stilte vi Iben på en hundeutstilling i Førde. Vi var veldig spent på hvordan hun ville takle det, det blir jo mye gåing på en utstilling. Og underlaget er ikke alltid det beste. Men Iben viste ingen tegn til halting, og endte som 3. beste tispe.

Siden hun viste så god fremgang, slappet vi litt av. AquaDog hadde stengt pga flytting i en lang periode. I denne tiden gikk vi litt turer inne i Gullbotn. Noen ganger ble det nok litt mye for Iben, og hun begynte igjen å halte litt. Så da AquaDog åpnet i nye lokaler, var det å starte på nytt.

Og siden da har det gått jevnt og trutt oppover. Denne høsten har vi stilt henne begrenset, men på 4 utstillinger har hun oppnådd å bli best i rasen tre ganger, siste gangen i Vikingskipet på Hamar. Da ble hun også 2. beste i gruppen! Og det beste av alt – hun viser ingen trøtthetstegn etter verken utstillinger eller treninger. Humøret hennes er på topp, så hun viser på alle måter at hun er frisk.

Treningen på AquaDog har vært uvurderlig. Vi har tenkt mange ganger på hva som ville ha skjedd om vi hadde gått for kikkhullskirurgien den gangen. Dyrleger er jo fagfolk og man tror jo at de alltid har rett, men i noen tilfeller tror jeg man må stole på egen magefølelse. Iben må være et godt bevis på at man kan komme langt – selv uten operasjon!

Tusen takk til alle på AquaDog og en spesiell stor takk til Rita Holm.